“…Silje, du er så heldig! Du har virkelig drømmejobben. Tenk å jobbe med trening, kosthold,og ha egen-trening som en del av arbeidsdagen, og være en inspirasjon for andre. Drøm!”
Dette havnet i innboksen min for en ukes tid siden. Jeg har stusset på det siden…Og her kommer noen tanker fra meg rundt akkurat dette:
Ja, mulig jeg lever drømmen. Sett uten i fra. Har ikke tenkt på det slik, men jeg kan forstå hvor det kommer i fra. Jeg styrer min egen fritid, jeg legger meg og står opp når jeg vil, og jeg kan trene når enn jeg har lyst. Jeg legger opp arbeidsdagen akkurat slik det faller meg inn, og har mulighet til å reise verden rundt når enn jeg skulle føle behovet melde seg. Jeg kan gjerne forstå at det virker som en drøm å ha det slik, og kalle det jobb. Men at det føles som en drøm? Jeg vet strengt tatt ikke…
Det samme gjelder det å ha blogg. Hvor fantastisk virker det ikke å kunne leve av å blogge, styre livet som man vil, og tjene til livets opphold med å vise frem alle de fine klærne man får fra ulike sponsorer? Joda, tanken er uten tvil fristende…Når en ser det fra utsiden.
Flere enn noensinne utdanner seg i dag til PT og/eller starter blogg, og jeg tviler ikke på at en god del av den økende interessen er på grunn av nettopp dette idylliserende glansbildet, og de appelerende, sporty livsstilene som frontes. Jeg tror likevel mange får seg en real overraskelse når en plutselig står der på bar bakke med sertifiseringen i handen, uten en eneste kunde, og maks 20 lesere per dag Hva gjør man nå?
Det å jobbe frilans og være sin egen sjef oppfattes av mange i dag som veldig enkelt gjort og ikke minst kult, men jeg tror mange blir skuffet når drømmen møter realiteten. Mange har uten tvil fått et litt feilaktig bilde på hva som kreves for å gjøre suksess. Jeg vet fremdeles ikke helt selv hva jeg definerer som suksess, og tør heller ikke per dags dato si at jeg er en jente som har hatt suksess. Jeg strever fremdeles med mitt. Noe som selvsagt ikke vises fra utsiden;) Noen dager er ekstra tøffe, mens andre dager er bedre. Enkelte dager er helt fantastiske, mens noen dager så er bare tanken på å stå opp slitsom. Er ikke lenge siden jeg ba min kjære om å ansette meg som sekretær, slik at jeg kunne slippe å tenke;)
Men det jeg kan si er at jeg har lykkes i å gjøre dette til en jobb på heltid. Jeg har bygd opp mitt eget gym og startet mitt eget selskap, og jeg er evig takknemlig for at blant annet DERE har gitt meg muligheten til dette. Jeg tror nok dette er grunnen til at jeg stadig oftere mottar spørsmål i fra andre grunderspirer om hvor mye det har kostet å starte opp for meg selv. Hvor mye har jeg investert, og hvor lang tid har jeg brukt…hva må en tenke på, og hvor skal man starte…Om jeg skal svare på disse spørsmålene, så blir det et blogginnlegg i seg selv, så jeg lar være. Men jeg tenkte jeg skulle gi dere et lite innblikk i det jeg selv har opplevd, og som jeg ikke var helt klar over da jeg startet…Det påløper nemlig en del kostnader av et valg om å gå selvstendig, som svært få er klar over…
Angående tid, så er jeg fremdeles ikke der jeg skal være, så det kan jeg ikke svare på;P Men jeg har brukt flere år så langt. Jeg vet enkelte sjeler gjør suksess over natta, men vit at dette er unntaket, ikke regelen. Noe tall har jeg heller ikke til deg, men jeg kan med en gang fortelle at det har kostet. Mange blir likevel overrasket når jeg sier at den økonomiske delen som regel er det minste kostnaden ved oppstart av noe helt eget. Men det betyr ikke at det ikke koster likevel. For det gjør det…
…Da snakker jeg ikke penger.
Det koster å være synlig. Det koster å “leve” som et “forbilde” og trener, og det koster bygge opp en vare rundt sitt eget navn. Det koster å legge ut bilder av seg selv i sosiale medier, og det koster å uttale seg. Det koster å våge å selge produkter en setter eget navn på, og det koster å være seg selv, og dele tankene sine. Ja det koster til og med å utvikle seg, endre fremgansmåter og strategier, og det koster å stå alene.
Ja, det koster i det hele tatt å åpne munnen sin, og stikke seg litt frem. Du skal nemlig ikke så langt frem med nakken din før noen prøver å kappe hodet av deg. Det er desverre sannheten. Og det er disse aspektene en sjeldent tenker på. Jeg syns personlig ikke en behøver å legge alt for mye i det heller (Da lever man ikke lenger sitt eget liv!), men en skal være klar over at det å bli angrepet av andre mennesker og bedrevitere er en del av gamet. Desverre. Og det kan være svært tøft om du ikke var klar over at det kunne skje.
Jeg har selv vært tema for drittslenging, baksnakking og nedrakkelse på ulike fora, og har fått kjent på kroppen hvor kjipt ting kan være. Men har tatt valget om å stå i det, så får resten bare være. Man kommer til det punktet hvor man bare må innse at en ikke kan redde hele verden, og at mange av de som ikke blir reddet, går heller bak ryggen din enn å bruke konfrontasjon som en problemløsning. Sånn er verden. Krig er også urettferdig, men det skjer likevel. Personlig har jeg ikke vært innom et eneste forum på et par år nå, og jeg akter heller ikke å begynne å bruke energien min på det heller. Mulig jeg “bør” forsvare meg, men hvorfor diskutere med mennesker som ikke vil annet enn å synse ting om mennesker en ikke kjenner? Jeg har så mye annet hyggelig jeg kan bruke tiden min på istedet. Som blogging feks;)
Definisjon på suksess eller ikke? Til og med dette er blitt tema for drittslenging. Så med andre ord; Mediocrity is key. Visstnok. Men ja jeg er enig, det ser bra ut på papiret. Men nothing comes for free…
Jeg ønsket med dette å sette et lite lys på ting en bør ha i bakhodet, om man velger å ta steget ut, opp og frem. Jeg oppfordrer de av dere som drømmer om det, til å ikke være redd for å følge drømmen. Hva er vel andres ytringer, mot ditt eget liv? Men vær likevel klar over at utenfra ser ting hakket mer glamorøst ut enn det gjør fra innsiden og ut…Haha, ja, det er nesten litt som fitnessbransjen om en ser det slik. Alle medaljer har en bakside;) Jeg har selv valgt å ta avstand fra fitness nettopp på grunn av dette, men det å være min egen sjef kommer jeg nok aldri til å la på båten. Til tross for at det også kan være svært tøft…
Personlig elsker jeg det jeg gjør (stort sett), men det har krevd sitt. Jeg har vært nær stupet mang en gang, og psyken spiller ei heller alltid på lag med forventningene og kravene en setter til seg selv. I tillegg er det utfordrende om man havner i den fella at man måler sin egen verdi ut i fra eksterne faktorer som lesere, kunder, innkomst, kommentarer, besøkslister og så videre. Her mistet jeg meg selv en gang…Og det har tatt lang tid å komme tilbake til meg selv. Så hvis du noen gang har lurt på hva grunnen er til at jeg ikke har en eneste listeteller på bloggen min, ikke har masse reklamebannere her, og at jeg gir fullstendig blaffen i lesetallene mine, så vet du nå hvorfor;)
Mest av alt er jeg takknemlig for alle dere der ute som har fulgt meg på veien, og vært interessert i det jeg har hatt å komme med. Det har så langt vært en flott, lærerik reise, men nedturer har det også vært. Det er nemlig en del av livet. Jeg sier ikke med dette at du ikke skal satse på et du ønsker å gjøre (For det bør du!), men jeg forsøker å fortelle deg at hvis du går inn med vissheten om at ting vil bli tøft noen ganger, så tror jeg du vil være mye bedre rustet til å takle motgang, enn hvis du går inn med oppfatningen om hvor enkelt og bra alt ser ut. Da vil du muligens bli skuffet. For mye av det du ser, er nemlig kun et spill for galleriet;) Just sayin…
Til slutt vil jeg bare si at DIN verdi ikke defineres av de eksterne faktorene. Aldri la statistikk og tall fortelle deg om du er vellykket eller ikke…Du vet med deg selv når du er på vei til å gjøre noe bra og tro meg, facebook-likes har ingenting med saken å gjøre. Den dagen du stortrives med det du gjør, uavhengig av ytre faktorer, først da vil jeg si at du er inne på noe… Og husk det at selv om noe ser bra ut fra utsiden, så er det ikke dermed sagt at det er der lykken ligger. Kanskje enkeltes lykke, men ikke alles…
Klem fra Silje Mariela