Termin nærmer seg med stormskritt. Det er ikke mer enn fire dager igjen, og det merkes på godt og vondt. Jeg har vært overraskende oppegående hele 2.og 3. trimester, men plutselig var det stopp.
Det startet at jeg våknet en natt med helt intense ryggsmerter. Det er jo det det sies at alt starter med. Jeg tenkte først at “Ahh, endelig skjer det noe!” Det gikk likevel ikke lange tiden før jeg begynte å innse at smertene som kom umulig kunne ha noe med fødselen å gjøre- Det var noe som ikke føltes riktig. Dessuten var det så langt fra menssmerter som man kan komme. Det føltes mer som kniver som boret seg inn i ryggen.
I tillegg var det kun på den ene siden, og takene varte i flere minutter. De ga seg liksom aldri heller, de bare eskalerte fra tid til annen. Ingenting stemte. Ringte til føden, men de kunne ikke si så mye annet enn at det mest sannsynlig var en del av modningsprosessen og at jeg bare skulle prøve å ta det litt med ro.
Ta det med ro a du…Hehe, det var lettere sagt enn gjort, men prøvde så godt jeg kunne.
Jeg følte bare mer og mer på at dette ikke kunne ha noe som helst med fødselen å gjøre, og ble derfor etterhvert ganske engstelig. Jeg kom meg på mirakuløst vis igjennom natten, men det hele endte med at vi til slutt dro på akutten på Ahus. Ante ikke hvor ellers å dra, men skjønte at føden iallefall ble feil.
Det som likevel først ble prioritert var sparketest på lillegutt og ultralyd for å sjekke at alt var greit med han. Han hadde vært litt stille (ikke rart når magehuset er i helspenn og mor skriker som en stukket gris! ). Fikk konstatert at alt var ok, og det var godt.
Etter utallige krampe og grineanfall, samt noe smertestillende begynte ting å roe seg, og vi ble sendt hjem. Eksakt hva det er har vi ikke fått noe klart svar på, men det kan være en form for hydronefrose; At urinlederen på venstre side har et press på seg slik at det ikke er fri passasje fra nyre til urinblære. Uansett hva det er så kan jeg trygt si at det er noe av det verste jeg noensinne har kjent på. Enkelte påstår det er værre enn å føde, så da tenker jeg at fødselen må gå som en drøm, om det faktisk stemmer!;)
Fikk ellers en ny avtale om å møte på føden. Inntil videre har jeg fått beskjed om å leve på smertestillende, og prøve å bite smertene i meg når anfallene kommer, men det er enklere sagt enn gjort.
Basert på hvordan de neste dagene forløper seg, vil det vurderes om vi skal starte med igangsettelse eller ei. Så vi får se hva dagene bringer. Ønsker helst at ting skal skje av seg selv, men det er ikke alt man kan råde over her i verden. Inni meg ber jeg om at lillegutt skal melde sin ankomst i natt…Det hadde vært helt iorden. Er temmelig tussete av hele opplegget nå, og hodet mitt er ikke på riktig plass, men gjør så godt jeg kan. Har en enorm støtte i mannen, og det er jeg utrolig glad for.
Så da krysser jeg fingrene mine for en nært forestående fødsel, og så får tiden vise…Rart å tenke på at det hele er over snart…