Kjære dagbok!
Hvorfor er det så mye enklere å skrive til deg, enn å skrive til «bloggen»? Jo nå vet jeg det. Når jeg skriver til deg, så skriver jeg det som er på hjertet mitt og som faller meg inn. Når jeg «blogger» føler jeg på at jeg bør imponere og inspirere. Selv om jeg liker det, så er det noe mer befriende med å bare rabble ned til deg istede, med skrivefeil og alt som er, uten å måtte tenke riktig og galt. Du liker meg uansett. Derfor skriver jeg til deg istede kjære dagbok. Blogg er nok mer tidsriktig, men du og jeg, vi har alltid holdt sammen i tykt og tynt uavhengig av tider. Har vi ikke? Jeg har ditchet deg for en lengre periode, men jeg har også savnet deg veldig…
Det er noe sykt befriende med å sitte på kafè alene, la tankene rabble, og bare nyte en kopp kaffe i sitt eget selskap. Utrolig deilig. Spesielt etter en deilig treningsøkt. Økten i dag var på kun 45 minutter. Jeg liker at det ikke tar så mye lengre tid enn det. I dag var det skuldre, cardio og bittelitt rumpe som gjaldt.
Rumpefikseringen er ørlite tilbake, men cardio sa du? Jepp…Litt for å skynde formen (har jeg lov å si det?), og litt for at det kan være greit å ha LITT lunge/hjertekapasitet med tanke på neste uke. Neste uke stikker jeg nemlig til danmark for å få privatundervisning i dans av alle ting i verden. Aldri danset før (forutenom mitt tenåringsopprør som gogo-dancer), så det gleder jeg og gruer jeg meg til.
Gleder meg helt sykt til å lære noe nytt, men gruer meg for å kjenne på hvor rævva jeg muligens er. Er det ikke typisk? La oss snakke oss selv ned før vi i det hele tatt har prøvd. Kan kanskje være en bra ting å være rævva i dans, når det er twerking som står på agendaen.;P
Noen tenker nok at heyy, du er bare 2 år for sen til å begynne med twerking. Det har liksom sett sin storhetstid. Jeg er uenig! Jeg tenker som så at alle elsker rumper, alle elsker bootybuilding, og alle elsker å føle seg litt sexy fra tid til annen. Eller hva? Is it just me? Poledancing har jo tatt helt av, så hvorfor ikke twerking? Jeg drev selv med pole for 15 år siden, men jeg har alltid ønsket å gjøre noe som er litt røffere. Derfor måtte det jo bli twerking. Jeg syns personlig det både er råere, og vel så sexy som poledance…Og man mestrer arten selvsagt…Jeg er foreløpig et godt stykke unna.
Men uansett…Jeg kjenner at jeg er pokker så klar for å omfavne kropp, former og sinn litt nå. Jeg har gått helt i mamma-fella, og er klar til å ta steget litt ut igjen. Du vet, ha det gøy, gjøre noe nytt. Just be me.
Shoshin har du hørt om det? Beginners mind…Du vet når man hopper ut i noe med hodet først, og ikke aner (eller bryr seg) om farene og janteloven som lurer rundt hvert et hjørne?
Jeg elsker det begrepet….Og jeg har savnet det. Når man bygger business, så blir alt plutselig så blodig alvor. Det kommer til et punkt hvor alt an gjør er for syns skyld, for fasadens skyld og for andres skyld…Jeg savner å gjøre noe for MIN skyld. Ikke tenke strategier, hva som er smart og lignende. Bare GJØRE. Fordi det er noe som gir meg noe, og fordi det er gøy, og fordi det GIR meg noe…sa jeg nettopp det?
På tide å ta livet mitt litt tilbake…Jeg gleder meg. Jeg er frisk, rask og har alle forutsetninger for å lykkes med akkurat det jeg har lyst å lykkes med. Og om verden ikke følger på, så har ikke det noe å si så lenge JEG har det bra.
Så har vi disse selfiene da. Det var jo slik bloggen startet.Husker du? Jeg ville så inderlig se pen ut for andre. Og for meg selv. Det vil jeg jo fremdeles. Men jeg syns også det er gøy å se tilbake på bilder av meg selv. Du vet, narsissisten i meg trenger det…En liten del av meg føler meg ganske lame når jeg står å knipser inne på badet til Elixia, mens en annen del av meg liker å se progresjon og det jeg jobber med. Jeg er jo så glad i kroppen min, og så dustete kroppsfiksert innimellom. Kroppsfiksert er ikke lengre å være rippa for meg. Men jeg MÅ se fremgang for å holde meg motivert til å fortsette videre.
Jeg er uansett så utrolig fornøyd med å ha kommet meg til et sted hvor jeg stort sett er fornøyd med meg selv. Spise sunt og godt, spise sjokolade uten å stikke fingrene i halsen etterpå, og trene fordi jeg føler at det gir meg noe mer enn bare flat mage. Det er noe jeg unner flere. Det krever litt ekstra dedikasjon å komme dit at man syns det man ser er ok, men jobb og dedikasjon er overhode ikke synonymt med blod, svette, tårer og 80% frustrasjon og forbannelse som mange tror. Jeg mener at hele dette kroppsgreiene er misforstått.
Visst faen må du noen ganger bare GJØRE, uten å tenke og føle så jævlig…Slik jeg gjorde i dag. Men man skal ikke ha det kjipt på veien. Når du kommer til det punktet hvor ting er sabla kjipt, så kan det muligens ha å gjøre med måten ting er gjort på? Det handler overhode ikke om varige resultater, når man havner der at man er så lei at man bare gir faen igjen…kun for å havne på scratch igjen.
Uansett..Takk kjære dagbok for at du hører på meg. Du er god. Jeg likte å snakke med deg i dag. Og tror jeg kommer tilbake til deg igjen snart. <3
-Silje Mariela-