Fikk du med deg NM i fitness? Jeg fikk med meg noe, men har fått med meg desto mer via facebook og instagram. Jeg tenker at det nok er flere enn meg som lar seg inspirere av de flotte kroppene som entrer scenen. Men er det noe rart? Både jentene og guttene ser jo griselekre ut. Eller hva? Jo, jeg syns iallefall det. Jeg får nesten lyst til å begynne på konkurransediett selv jeg, i perioder som dette. Hovedsaklig fordi det frister å se så bra ut, som mange gjør når de er på scenen. (Se bort i fra det faktum at jeg bygger baby for øyeblikkket, og aldri i den forbindelse kunne DRØMT om å finne på noe så idiotisk som å begynne på diett!)
Formmessig har jeg vært der et par ganger. Men det er en grunn til at jeg aldri har forblitt der; det rotet til hormonene mine, og klusset til synet på meg selv og psyken. Jeg så fryktelig sterk og sunn ut på bildene fra den tiden, men var jeg egentlig det? Det var ei heller en booster for sexlivet, slik mange tror. Hehe, jeg skjønte fort at det ikke var noen suksess for sengekosen. For det første var sexlyst så og si ikke til stede, og for det andre er ikke blodårer oppover mage og lår så sexy som en kanskje skulle tro? Flere av de jentene jeg har snakket med er av den oppfatningen at hvis de har fitnesskroppen, så blir alt annet så mye enklere. Vel, joda, en slipper et par bekymringer jeg vet mange jenter har når det gjelder kropp, men hva hjelper det når en hverken har overskudd eller lyst? Det verste er likevel det mange kjenner på når formen ikke er der lenger…hva nå?
Vi har, eller jeg hadde iallefall, mange illusjoner rundt dette med kropp. “Alt blir så bra når…”. Jeg ville også at det skulle VISES at jeg tok vare på meg selv, spiste bra, trente regelmessig og at det så ut som at alt var på topp. Og jo visst, på bilder ser ting veldig sunt og helsefremmende ut. På de fleste bilder vi ser i sosiale medier, så ser modellene/utøverene både friske og raske ut. Ja, en sitter igjen med den oppfatningen av at dette er et menneske som virkelig kan å ta vare på seg selv! Vel, i mange tilfeller lyver desverre bilder. Jeg mener, en kan ha det bra med hvordan man ser ut og hvordan man har det, men hvordan er kroppens tilstand egentlig? I de fleste tilfeller kommer en til et visst punkt, så sier det stopp…Det skjedde med meg iallefall. De gangene jeg var mest rippa…
Det som også er verdt i nevne i denne sammenhengen er det at man kan ha det ekstremt bra i diettperioder. Ja, man kan rett og slett bli høy på lykkehormoner. Det er ofte slik hvis kroppen er i en stresset tilstand, så frigjøres både stresshormoner og endorfiner. En kan derfor bli litt lurt til å tro at “oi, dette må være bra, siden det føles bra…”
Hadde selv lyst å dele noen bilder…
Råkopi
Jeg ser muligens frisk og sprek ut, men kroppens egentlige tilstand vises desverre ikke på utsiden i disse tilfellene. Innsiden derimot… Ja, jo dietten var fantastisk, og jeg levde stort sett på karbo (Fikk i det minste bevist for verden at karbo kan bidra til lavere fettprosent;) Men jeg stiller meg spørsmålet; hadde jeg fått den kraftige smellen som jeg fikk i etterkant, både kroppslig og mentalt, om dette var en bra tilstand å være i?
Ble selv litt satt ut da jeg fant dette bildet, som ble tatt fem uker før shooten over her:
Jo visst er jeg ripped, men her ser vi også hvor tynn jeg egentlig var. Det viser ikke de andre bildene. Og vet du hva det verste var? At jeg ikke så det selv! Er det rart kroppen gjorde opprør når jeg var ferdig? Som jeg har fortalt tidligere; sulthormonene fungerte ikke før det var gått rundt 8 uker! Det er hverken et tegn på sunnhet eller helse. Selv om det øverste bildet kanskje sier at tilstanden er bra?
Det å deffe seg ned til konkrranse er en ting. Og det går det selvsagt sport i. Syns selv det kan være rimelig gøy, og jeg sier ikke at jeg ikke kommer til å finne på noen sprell igjen etterhvert. Men oppfatningen som mange der ute sitter med er at dette er en form som bør holdes året rundt, og desverre en “helårskropp” mange higer etter. En er vel ikke vellykket på treningsfronten innen en har nådd denne formen, eller?
Ikke vet jeg…Jeg hadde bare et behov for å rable. Mange tanker som går igjennom hodet mitt om dagen. Når det er sagt så er jeg en forkjemper for å holde seg i form, og gjerne også endre kroppskomposisjon. Det er utrolig gøy å se hva man kan få til, og det å følge et godt trenings og kostholdsprogram er i mange tilfeller et fantastisk verktøy for å både komme i bedre form, kjenne at kroppen fungerer bedre, og for å føle seg bedre med seg selv. Og selvsagt også for å se bra ut! (Jeg mener, hvem er det som ikke bryr seg om det overhode?)
Men desverre er det mange som mister motet når en ikke har fått en rippet fysikk etter så så lang tid. Til tross for hvor flott fremgang en har hatt! Det handler nok mye om dagens idealer, men hva med å senke kravene littegranne? Jeg snakker forøvrig like mye til meg selv som til dere. Er det virkelig så galt å hige mer etter en fysikk som frøken Kardashian, om en ikke planlegger å gjøre fitness til en karriere?
Eller glede seg over god fremgang, selv om en ikke har blodårene tilstede? En annen greie å ha i bakhodet er at vi alle har ulike utgangspunkt, og ikke alle kan se ut som Emily over her. Noen kler fitnesslooken utmerket, men betyr det at det gjelder alle? Og betyr det at den ene looken er bedre enn den andre? Vi er alle også bygd ulikt, og det kan derfor bli svært destruktivt om en konstant er på jakt etter noe som kan bli en større utfordring enn glede.
Syns dette bildet snakker for seg. Hva med å highe litt mer etter å bli sin egen beste utgave, enn å ønske at en var noen andre? Hippo her kan trene alt han vil, og kan bli et råskinn av en hot, sterk og veltrent hippo. Hvorfor da hige etter å bli en enhjørning? Utgangspunktet er jo helt ulikt, uen at det behøver å være negativt…Forbilder er bra å ha selvsagt, men dere skjønner hvor jeg vil hen…
Som nevnt, jeg er en forkjemper for både å holde seg i form, trene bra, og ja, jeg syns også formbilder er gøy å både se og ta, men det er lett å la seg lure av at det som SER bra ut, også er en svært sunn tilstand å være i. Noe det ikke alltid er.
Konlusjonen er til syvende og sist: Gjør det beste ut av det DU kan få til, og om det krever en iherdig innsats så kjør på med både trening og kosthold om det er det som vil hjelpe, men husk også å behold helsa oppi det hele. Eller så vil reslutatene bli kortvarige;)
Stor klem fra Silje Mariela