…Jeg tror det er en stor misforsåelse det at alt blir bra bare man går ned noen kilo…
Det er så lett å tro at bare man finner den ”riktige” kost og treningsplanen, så er alle problemer løst. Vi kan begynne å leve igjen, og vi kommer ei heller noensinne igjen å ty til mat for å finne trøst, glede, eller straff igjen. Hvem har vel kjipe følelser å kjenne på når magen er blitt flat og lårene litt mindre?
Jeg skulle ønske det var så enkelt. At en kostholdsplan, et treningsprogram og en fit kropp som folk beundrer, var løsningen på «alt». Og ja, det er lett å tro det, og det er det mange skal ha oss til å tro også. Sosiale medier, anyone?
Men la oss si at dette stemmer, hva kan da være årsaken til at vi glir rett tilbake til gamle vaner og valg igjen, så snart et opplegg er over?
Jeg er personlig av den oppfattelsen at en plan kan fikse symptomer, og på kortsikt funker det absolutt. Men funker den ikke på lengre sikt enn det, så kan det muligens være at du har startet i feil ende?
Hvis vi er en av dem som har en tendens til å havne tilbake i ”gamle vaner” så snart ingen holder øye med oss, hvor er det da skoen egentlig trykker? Er det så enkelt som at magen ikke er flat nok, eller er fraværet av den flate magen et symtom på noe annet? Ja, da mener jeg selvsagt noe annet enn at vi er «viljeveik og mangler disiplin»… (Quote fra huldra på skuldra. Mulig hun smeller i ett i hodet ditt også, ikke bare mitt?)
Første steg mot en kropp (og et liv) vi har det godt med, er at vi TØR å se litt nærmere på hvorfor vi tar de valgene vi tar.
Visst pokker er det ukomfortabelt å se nærmere på hvor ubehaget sitter. Den stemmen i hodet vårt er temmelig crazzzy innimellom. Snakk om å føle seg gal og unormal, eller hva??? (Det beste er jo å døyvve den med musikk fra ipoden, sant?).
Men vil du komme et steg videre fra den samme evige runddansen, så begynn start med å slå av støyen du døyver deg selv med.
Funker det som en quickfix? Nei. (Det kommer gjerne mer gørr enn godt ut i starten!)
Men kan det hjelpe? Uten tvil, ja.
Hvis du er pokker så lei av å gå i samme mønsteret,og kjempe de samme kampene, så er det er på høy tid å gjøre noen grep. Husk også at menneskene rundt deg har sine egne kamper å kjempe, så hvis ikke du tar ansvar for deg selv, så er det ingen andre som gjør det heller.
Jeg ve forøvrig alt om hvor komfortabelt det er å «slippe» å ta ansvar. Men gagner det deg sånn egentlig?
Jeg tror du vet svaret.
Om du føler deg nedstemt, lei deg, motløs og mangler overskudd og energi, så vet du hva du har å gjøre. Hva ditt første steg er, vet jeg ikke. Men jeg kan nesten garantere deg at det ikke handler om at du må bli «flinkere» til noe… (Kanskje er det nettopp den stemmen som forteller deg dèt, som du bør ta et oppgjør med?)
Alt jeg kan si med sikkerhet er at din default neppe er å være et ”offer for omgivelsene”, ”deprimert og/eller tiltaksløs”. Du VET jo innerst inne at du har mer å by på, gjør du ikke?
Selv har jeg ventet 2 år nå på det riktige øyeblikk til å begynne å trene skikkelig, begynne å skrive igjen, ta vare på meg selv, begynne å skape igjen. Hva skjedde mens jeg ventet? Jeg ble deprimert. Og jeg gjorde meg til offer for det som skjedde rundt meg. Jeg syntes det var rettferdig, fordi jeg hadde det jo vondt.
Til slutt fikk jeg nok. Jeg ble jeg pokker så lei av å ”vente” og være lei meg selv og livet mitt, at jeg bare bestemte meg.
Omstendighetene vil alltid endre seg, men jo stødigere du står i deg selv, så er det ok at ting ikke er helt i vater hver gang du skal ta et skritt nærmere det livet du ønsker å leve, og begynne å bygge den kroppen som reflekterer DEN du innerst inne VET du er.
Det er noe som så fint heter at det ikke er det ytre som definerer hvordan du har det inni deg, men det ytre er derimot en refleksjon av det som foregår på INNSIDEN av deg.
Om du hater kroppen og livet ditt, så gjenspeiles dette utad, og du finner garantert ting som bekrefter at du har «rett». Men vil det da si at det er kroppen din og livet ditt som må endres for at du skal ha det bra, eller må det starte med historien du forteller deg selv? You tell me…